Hvordan vitenskapen rotet seg bort fra mål og hensikt (telos)
Utdrag fra begynnelsen av boka: Telos, The scientific basis for purpose; Stephen J. Iacoboni.

For å si det på kortform, den syndet: Som kjent betyr hamartia å bomme på målet (i overført betydning -for vårt liv). For vitenskapen gjaldt det å bomme på målet for sitt virke. Etter den første naturfilosof, antikkens vitenskap Aristoteles hadde innført hensikt som en handlings mål (telos), så begynte man historisk å snevre inn på dette formålet, ca. to tusen år senere.
Aristoteles skilte mellom et objekts formelle årsak, det som designet dens form, dens materielle årsak som var materialet som ble benyttet til å lage det, og den effektive årsaken som var prosessen (metoden) som forårsaket resultatet. I tillegg hevdet han at det mest vitale var begrunnelsen (hensikten) til at den ble laget, den finale årsaken.

Ett utsagn som er blitt retningsgivende, og ett motto for seneree humanisme er Descartes': Jeg tenker, altså er jeg. Utgangspunktet syntes å være at eksistens trenger en begrunnelse, for at den skal være virkelig. Slik tok man utgangspunkt i virkningen (effekten), for å begrunne essensen (eksistensen). Det spørs om det ikke reelt sett ville vært viktigere å kunne begrunne tenkeevnen, og at den motsatte formulering kunne vært mer på sin plass: Jeg er, altså tenker jeg.
Descartes' tese, ble ikke uten videre akseptert som grunnlag for essens, væren. Kant skilte mellom hvordan tingen var i seg selv, og hvordan den fremsto for den enkelte tilskuer. Hvorom allting er, rullet denne vogna videre på ett hjul, der hensikt, mål og funksjon syntes ute av bildet. Vitenskapen om naturlover og verden, fysikk, syntes å fungere greit ut fra Newtons lover om masse og bevegelse. En begrenset seg til materielle og effektive årsaker, og så bort fra formale og finale Så holdt man på dette, også om den levende verden (biosfæren).

Det til tross for at Newton som person hele livet hadde sett vitenskap som et middel til å fremme Guds ære. Synet på det levende som maskineri, ble beholdt, selv om maskineri som fungerer etter lover, trenger både konstruktør og lovgiver. Hadde Newton visst hvordan hans empiri uten videre ble overført til det levende, spørs det om han ikke hadde vendt seg i graven. Særlig om han var vendt mot Charles Darwin, ved siden av seg. Men det sier noe om en nasjons forsøk på å bevare sine helter, og forsøke forene motsetninger.

Selv om det er stor forskjell på ingeniør-lignende biomimetikk, og påstander om tilfeldig opprinnelse, så forsvant iboende hensikt fra vitenskapens synsvidde, etter Darwin. Ett organ har heller ikke noen hensikt for eget vedkommende, annet enn å tjene til det beste for helheten (kroppen). Ett dyr har heller ikke noen annen hensikt, enn den som er lagt ned i det fra skaperens side.. Dyret oppfyller sine instinkter. Hvorvidt overlevelse kan hevdes være hensikten med naturlig seleksjon, er tvilsomt siden den dreier seg om en blind prosess, uten noe mål eller hensikt i seg selv -slik det er fremhevet av teoriens ledende vistenskapsfolk.

Darwin erstattet hensikt med naturlig seleksjon, og nektet å forholde seg til argumenter mot dette. Det var ikke så lett å forholde seg til argumenter omkring dette på den tiden, og den vitenskapelige verden valgte blindt å følge sin nye ledestjerne. Darwin brøt båndet mellom Gud og hans eneste moralske og rasjonelle skapning i hans verden. Det ble således en omvendt tretrinns-rakett i form av Descartes, Newton og Darwin som i overmot fjernet Vestens vitenskap fra hensikt og mål, som Aristoteles opprinnelig benyttet i en fullstendig grunngiving. Dette ga grunnlag for kvasivitenskap ut fra filosofer som Russell, Monod m.fl, som helt avskar verden fra mål og hensikt, også i den enkeltes liv.

Se mer om boka her